. . . det er ingen andre som kan redde meg. De kan være der. Være sammen med meg mens jeg slåss mot sykdommen. Men, de kan ikke ta kampene for meg. Kan ikke spise for meg. Det er mitt ansvar. Lysten til å ta vare på meg selv må komme innenfra.
. . . det føles ikke ut som den lysten er der. Eller, kanskje delvis. Jeg vil spise, men klarer ikke spise nok. Jeg prøver å hvile, men klarer ikke hvile nok.
. . . hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg fortapt og alene. Ingen forstår. Ingen orker mer av sykdommen.
Jeg vil bare være fri. Leve. Uten alle disse tankene og tvangshandlingene. Uten frykten. Uten reglene for hvor mye jeg kan spise, hva jeg kan spise, hvor lenge jeg kan sitte, hvor mye jeg skal gå . . . En endeløs rekke av regler.
Fengsel. Det er det det er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar