Den sykdommen her er så slu - gi den en brødsmule, og den har straks tatt hele brødet. Med andre ord, du er viklet inn i mørket før du aner ordet av det. Det er ikke noe uskyldig eller ufarlig ved å holde tilbake på maten fordi det så fort kommer ut av kontroll. Og det er nettopp det det har i mitt tilfelle.
Jeg har imidlertid ikke gitt opp. Jeg kan ikke gi opp. Dette handler om livet mitt. Fremtiden min. Jeg må slåss. Selv om jeg er redd. Selv om motstanden mot å spise og hvile er sterkere enn på flere år. Selv om jeg kjemper mot tendensen til å sammenligne meg med moren min som prøver å gå ned i vekt.
Jeg må kjempe.
Derfor har jeg åpnet opp. Vært ærlig og sagt at jeg trenger hjelp. En søknad er sendt til både RASP og Modum Bad, og i morgen skal jeg kontakte en ernæringsfysiolog. Det er måneder med ventetid før en eventuell innleggelse og mitt håp er at jeg skal klare å reise meg innen den tid. Det er en tynn tråd av håp, men jeg klamrer meg fast.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar