Sliten.

" At times I am so tired I just want to break down and cry, but I know this is the journey I must travel."

I dag har vært en slitsom dag. Det blir ofte slitsomt når jeg ødelegger meg selv. Spiser for lite. Rører for mye på meg. Adlyder anoreksiens minste vink. Hva gjør jeg? Hva ønsker jeg?

En del av meg ønsker å bli sykere. Falle, falle, falle. Ned i det "trygge" anorektiske mørke der jeg ikke må konfrontere alle livets utfordringer. Der jeg kan kjenne kontroll. Makt. Trygghet. 

Men, hva er verdien i en kontroll som sakte, men sikkert ødelegger en? Hva er sterkt og mektig ved å skade sin egen kropp? Hva er vel trygt i å holde fast ved en sykdom som truer livet mitt?

Disse tankene er ikke alene. De møter motstand fra friske tanker. Drømmer og håp. Et ønske om å leve et liv i frihet fra anoreksi. Et ønske om å kjenne meg fylt med liv. Ikke denne utmattelsen som på nåværende tidspunkt preger dagene.

For et kaos. Indre kaos. Mørket mot lyset. Døden mot livet. Kjennes ut som krefter som river og sliter i meg. Som en mental og følelsesmessig storm. Jeg vet ikke hvor jeg vil. Eller hva jeg vil. Jeg vet ikke. 

Det er en kamp. Det er en prosess. Å bli frisk er ikke noe som skjer uten videre. Det tar tid, tårer og støtte. 

Dette er veien jeg må gå. Jeg puster fremdeles. Og der det er liv, er det håp.